I dag snakket jeg med en av mine første kunder igjen, flere år etter vår session. Det fikk meg til å tenke på hvor tilfredsstillende jeg synes det er å jobbe med kvinner mellom 75 og 60. Dette er kvinner som vokste opp på en helt annen tid enn min generasjon. Et fellestrekk har vært at de sliter med angst og fysiske smerter. Og at de aldri før har åpnet seg opp om livet sitt på den måten som de gjør før, under eller etter en behandling.
Ofte var de mange barn i familien og hadde travle foreldre. De måtte klare seg selv på et annet vis enn min generasjon og særlig dagens barn måtte. Typiske svar jeg får når jeg spør om hvordan barndommen var er «jeg hadde jo en god barndom, for jeg hadde tak over hodet og mat på bordet». «Det var sånn det var den gang». «Jeg var jo ikke det enkleste barnet».
Likt for oss alle er at den eneste barndommen vi har kjent er den vi selv har opplevd, og det er det som blir normalen. For noen var det normalt å få ris på baken om man hadde gjort «ugang». For andre var det normalt at far ble sint når han drakk. For de fleste var det unormalt å få hjelp med vanskelige følelser av mor eller far. Heldigvis var det ofte en bestemor eller bestefar de kunne dra til og hvor det var godt å være.
Når en kvinne i 60-70 årene får muligheten til å se på barndommen sin på nytt, skjer det ofte noe magisk. Plutselig ser de seg selv som barn i et nytt lys. De ser at de ikke gjorde noe galt, de var bare barn. Når de går inn i den samme situasjonen som voksen ser de plutselig at de har en stemme som de ikke hadde da de var liten. De ser at de kan slippe ut alle følelsene de holdt på, de kan si imot, de kan stå opp for seg selv, de kan til og med slå tilbake om det er det som behøves. Og når de får muligheten til å konfrontere dem som har behandlet dem urett kommer de deiligste, saftigste, glosene som de ikke fikk sagt den gang da. Jeg kan formelig se lyn og røyk slå ut av dem i tordentalen. Jeg kan se at de vokser og tar til seg makten som de endelig ser at de har over eget liv. Ofte beskriver de det som at de selv vokser, og at den andre blir liten. De ser at grunnen til at vedkommende gjorde det den gjorde var at han eller hun selv følte seg liten og usikker, det hadde ingenting med dem selv å gjøre. Det ender vanligvis med en avskjed eller en forsoning.
Dette skaper ofte en endring i stemningen i scenene vi besøker. Rommet endrer seg, lyset endrer seg, stemningen endrer seg. Og de tar over rollen som sin egen kjærlige forelder og kan fylle lille seg med alt det de følte at de manglet da de var barn, helt til det renner over av kjærlighet og tilfredshet og voksen og barn kan smelt sammen.
Prosessen er lik for alle mine kunder. Men det gjør et stort inntrykk, og det føles ekstra fortjent å gi denne opplevelsen, denne helomvendingen, til en kvinne som har båret denne børen i så mange år. Det viser at det aldri er for sent med en god barndom.
Comments